Trafotalent

Som månedens trafotalent kårer jeg bidraget Selvportrett av August Rosenlund Kvam. I likhet med gjestementor Ann Kristin Stølan synes jeg det er en interessant serie bestående av tre tresnitt kunstneren har lastet opp. De tre bidragene viser et stadig større utsnitt av kroppen og en stadig større oppløsning av ansiktstrekkene. Denne utviklinger er i seg selv interessant.

Når det skal velges ett enkelt verk velger jeg likevel det første portrettet. Det viser et frontalt portrett av et ansikt som i sitt uttrykk direkte minner om det kjente grafiske selvportrettet av Edvard Munch. Det er som om Rosenlund Kvam ønsker å posisjonere seg i en tradisjon, en arv etter Munch. På mange måter er det den samme impulsen som hos guttene i videoen, som ønsker å spille som Messi og Ronaldo. Nå er jeg ikke sikker på hvor bevisst denne referansen til Munch er, men å lene seg på andre kunstneres kjente verk er i seg selv en hyppig brukt og interessant metode med et hav av kunsthistoriske eksempler.

Likevel, det er først og fremst den sikre reduksjonen av et ansikts komplekse tredimensjonalitet og personlighet til få hvite og sorte flater som jeg blir så imponert av. Kunstneren skriver at han nettopp har begynt å lage tresnitt. Det er vanskelig å tro. Tresnitt lever av positive og negative flater. Reduksjon. Snittet i treet er endelig, irreversibelt. August Rosenlund Kvam har med svært stiliserte flater produsert et høyst individuelt portrett, som jeg uten å vite hvordan kunstneren ser ut, tror fullstendig på. Slik skal det være!

Anna Christina Lorenzen

Jeg er totalt overveldet over de mange bidragene jeg har gått gjennom i løpet av november- det er virkelig ikke mangel på skaperkraft der ute, og det i alle sjangre.. tekst, lyd, bilde m mer! Jeg har valgt å særlig trekke fram ett verk- og ikke nødvendigvis fordi det er det beste… jeg er egentlig ikke tilhenger av konkurranser når det gjelder kunst, være seg innen et spesifikt medium eller ei.

Dette da et kunstnerisk uttrykk er- nettopp det, et kunstnerisk uttrykk- og det som er mer interessant for meg å bedømme er hvorvidt et verk går hele veien i sitt eget uttrykk. Så dette er ikke en vurdering av et verk med mest kvalitet (et begrep jeg heller ikke har spesielt sansen for), men jeg har rett og slett valgt å plukke fram et verk som jeg synes har så mye potensiale i seg, originalitet, og et ønske om å formidle- at jeg tenker jeg selv som filmskaper og manusforfatter her forhåpentligvis kan bidra med en refleksjon til å utvikle dette kunstnerskapet videre.

En lang intro, men jeg vil altså trekke fram manuset Understand av Niklas Gløsen, og her følger en tekst som ikke nødvendigvis kun er en forklaring av hvorfor jeg valgte dette verket, men teksten er også ment å fungere som en ‘critique’ av teksten som du som skaper forhåpentligvis kan dra nytte av, Niklas.

Først, jeg er mektig imponert av dine tankebaner… tankespinn… assosiasjonsrekker… rablerier… surrealistiske universer- m mer! Synes denne teksten har et stort potensiale og kan bli til et veldig interessant filmprosjekt med litt bearbeidelse. Jeg liker narrativer uten sterke plott, og flere av scenene dine tar meg fullstendig med storm. Prosjektet har en fin helhet og jeg synes at uviklingen fra start til slutt faktisk fungerer veldig bra, noe som er sjeldent i en så lite virkelighetsnær fortelling. Jeg synes mange av overgangene dine er veldig sterke, og det er mye originalitet i ideene dine. Noen av mine favorittelementer er selvmordsgruppa og den underfortalte (hvilket er bra!) kjærlighetshistorien som hovedpersonen etterhvert befinner seg i. Jeg liker også veldig godt at det primært ikke er en kjærlighetshistorie, men et møte mellom to mennesker som ikke passer inn i den særs komplekse virkeligheten de befinner seg i. Måten du berører fragiliteten i tilværelsen og nærheten til det forgjengelige på, er for meg utrolig sterkt og …modent, og jeg må si at alderen din overrasker meg stort. Også detaljen med marmorkulene står ut for meg som et sentralt og sterkt element (som evt kan videreutvikles noe.) Men, det er noen essensielle ting som må ryddes opp i for at en leser (les finansiør, skuespiller, samarbeidspartner o.l) skal kunne få et overblikk over hva for en fortelling det er du vil vi skal komme inn i, og for at vi skal være i stand til å visualisere scenene dine mens vi leser.

Sceneanvisninger: Hver scene (og også hver ny karakter som introduseres), må beskrives ́fysisk ́. Last ned et manus fra nett, og se hvordan dette vanligvis gjøres. For dette brukes som oftest en nokså rigid oppskrift, for at en leser kjapt skal kunne forstå konteksten du som skaper ønsker å bringe oss inn i. Jeg tenker at dette særlig kan være viktig i ditt tilfelle, som lener deg så sterkt på surrealistiske bilder og universer.

Ellers, lurer jeg også på hvorfor teksten er skrevet på engelsk. Og, hvorfor MC er en MC? Jeg synes ikke dette rettferdiggjøres (eller brukes) godt nok i fortellingen. Liker sekvensen der tekstene hans kommer inn i historien, men skulle gjerne sett dette sterkere og oftere. Kanskje kan tekstene hans til og med bli til omgivelsene og omvendt.

Et siste råd: Ikke len deg alt for mye på det surrealistiske. Det sterke i prosjektet er hovedpersonens reise gjennom de ulike bildene og hans konsekvent fremmedgjorte tilstand. Og jeg vil råde deg til å holde fast på dette. De ulike elementene du bruker kan raskt slå hverandre ihjel hvis det kun er surrealitet på surrealitet… noe som fort resulterer i at de ulike sekvensene får mindre relevans hver for seg. Jeg er for eksempel tilhenger av de mer subtile bildene, og tenker at du kan kutte ut noen scener og/ eller elementer som ikke leder reisen videre. (For eksempel at folk svømmer i gatene… eller, i det minste gi meg en bedre forståelse av hvordan du vil løse dette: vfx eller miming?) Teksten kan til tider oppleves som en slags trip, noe som forsåvidt er greit… men hvis denne følelsen overtar, kan prosjektet miste den tyngden jeg opplever finnes i hovedpersonens utenforhet og hans møte med en annen person i samme tilstand. Arbeider jeg tenker du skal se på, er Alejandro Jodorowskys Holy Mountain og El Topo, Lynch (muligens noe selvfølgelig, men kanskje særlig kast et dobbelt blikk på Inland Empire). Ellers, Emir Kusturicas ́ Underground, Daisies av Vera Chytoliva, Roy Anderssons nylig avsluttede trilogi, og evt også norske Bobby Peers festivalhit ́Sniffer ́. Jeg tenker også at det kunne være interessant for deg (og for eventuelle samarbeidspartnere) om du kunne lage noen skisser til å illustrere noen av scenene du beskriver. Jeg har sett på dine visuelle bidrag på Trafo og tenker at du enten selv kan gjøre dette, eller kanskje du kunne alliere deg med en illustratør/ designer som kan gjøre noen enklere og raske skisser. Noen ganger kan det være interessant å få inn et annet hode til å illustrere egen tekst og kreativitet.

Men mest av alt- gratulerer med et utrolig spennende prosjekt, jeg håper virkelig på å få sett fortsettelsen av denne teksten på et skjerm/ lerrett i framtiden!

Mvh
Sara Eliassen

Oktobers ærefulle oppdrag om å kåre månedens Trafotalent, ble gitt en ydmyk, lettere skrekkslagen og svært nysgjerrig musiker, som nå har lest, hørt, sett, lest om igjen, tenkt og fundert, og som herved kvitterer ved å kaste glans - og et tonn med ros, over Martine Gulbransens verk Silkidrangar Sessions.

Martine traff min oppmerksomhet allerede med bidraget Amansara - en annen av hennes tjue musikkanmeldelser “skrevet med mål om å utfordre dagens rullebåndanmeldelser.” For en smart måte å belyse en diskusjon som engasjerer meg langt inn i marg og bein, tenkte jeg. Fordi jeg kjenner til det så altfor godt: De anmeldere som bare er en reproduksjon av forrige avis’ tanker og tull - og de anmeldere som setter sin ære i å assosiere, fundere, formidle og fantasere rundt og inn i musikken. Slik at folk bare må inn og høre på plata di. Klokt tenkte jeg - klokt og kreativt.

Men det var først da jeg leste Silkidrangar Sessions at Martine virkelig traff meg. Fordi den alternative anmeldelsen er et stykke stor poesi, og et verk som står helt på egne ben - uten den diskurs den er skrevet inn i. Det første jeg gjorde da jeg hadde lest teksten, var nettopp å søke opp bandet og plata - og verket fikk enda en dimensjon - en auditiv akse. Og jeg ble transportert til Island, fikk rimfrost på nesen, lyden av rennende lava og lukten av stram svovel med på kjøpet. Og det selv om teksten ikke savner musikk til å akkompagnere seg selv og sitt undrende vesen. Vi kan selvfølgelig diskutere om Martine er et talent eller egentlig en allerede en fiks, ferdig, fullverdig tekstforfatter, men det er heldigvis ikke min jobb. Hun er under 22, så derfor falt valget enkelt. Verket Silkidrangar Sessions er vakkert - det er transparent - det er taktilt - jeg tar og føler på det mens jeg leser - det er til å gråte i og til å gråte av.

Det gjør meg så ydmyk med Martines tekst, er at den får meg til å veie hvert ord nøye, når jeg nå skriver en kritikk av verket, som igjen er en kritikk av kritikker. Så derfor vil jeg ikke skrive noen kritikk. Det jeg vil, er å takke Martine for at hun inspirerte meg. For at hun ga meg gåsehud på en kald søndagsmorgen tidlig i november. For at hun ga meg formuleringer som “Hun som trodde sorte fugler var mørket som fløy” og “De målte ensomhet i kvadratmeter”. Fordi hun har skrevet en tekst som jeg kommer til å lese igjen og igjen. Jeg vil takke Martine for at hun viser meg ordenes verdi - og får meg til å veie dem nøye, før jeg nå skriver noe som helst. Fordi ord er vakre - og ord er viktige!

Derfor Martine - takk! Månedens Trafotalent - den er din.

Guro von Germeten

Jeg har valgt Nora Savosnicks Sharp Shadows som TrafoTalent i september. Fotografiet er teknisk godt utført, og minner om de gamle svart-hvitt tenåringsplakatene av Madonna og Janet Jackson.

Bildet gir et gjenskinn av det tidlige 90-tallets popkultur. Er hun lettet, i ferd med å hylgrine eller knekker hun sammen i latter? Kanskje over en spøk så morsom en på min alder umulig kan forstå den?

Fotografen har fanget et ansiktsuttrykk som trygler etter å bli forklart, men som heller bør tas inn som det er; et fantastisk ubehandlet øyeblikk fanget på kamerarullen. Den fysiske ansiktsbeinbygningen til modellen, understreket med kinnbenene som gir verket sitt tittel. Sharp Shadows, er interessant. Motivet er stemningsfullt, modellen i bildet er avslappet. Balansen mellom lys og skygge i bildet er fin. Det er spennende hvordan fotografen har brukt linjene og latt dem spille på motivet. Fin bruk av diagonaliteten.

I en verden med Instagram, Facebook og andre sosiale mediers stadige eksponering av nærbilder av mennesker i bevegelse, er det kanskje bemerkelsesverdig at det er nettopp er dette jeg biter meg merke i. Men selv om bildet ikke roper på oppmerksomhet, har det intensitet. Det er nært og ærlig. Og lyset er bra. Det at modellen blunker gjør at det føles som man blir en del av et øyeblikk.

Mvh Endre Ruset

Denne månedens trafotalent er Signe Eide, med sangen Heaven.
Signe Eides musikk er slik: proppet full av en ekthet, en intuisjon, en nødvendighet. Full av inderlighet, full av ærlighet. Uforstilt: Det er åpenbart at denne musikken er født frem av et intenst behov for å skape. Et formidlingsbehov som handler om noe langt dypere enn et ønske om rikdom og berømmelse. En smerte som liksom bare MÅ finne sin vei ut i verden.

Det er svart. Og nesten uutholdelig vakkert. Noe vondt transformert til noe grusomt nydelig. Det er rock som har kledd seg ut som pop - og kler det. En mørk tekst hinter om selvskading og dødslengsel, isolasjon, outsiderliv. Det er melodiøst nok til at sangen sitter i kroppen på lytteren allerede etter første gjennomlytting. Med et nedstrippet komp som underbygger stemningen, nydelig produsert med en krisp vokal på grensen til sprengt hver gang smerten synges ut på sitt mest intense.

Rent vokalmessig imponerer Signe helt uten at et ønske om å briljere rent teknisk går på bekostning av renhet og sound. Det er ingen tvil om at hun har hørt på mye god kvalitetsmusikk - og lært av det hun har hørt. Uten å kopiere: Hun kan sitt håndverk og hun har allerede funnet sitt helt eget sound, trass sin unge alder.

For å kunne klare noe slikt, må man ikke bare være et talent, men også ha lagt ned mye hardt arbeid. Det sies at det skal om lag 10 000 timer til for å bli best i det man holder på med. Tipper Signe allerede er godt på vei til å nå denne magiske terskelen. Slik høres det i alle fall ut. For dette er et slags datterselskap av den fiktive fusjonen PJ Harvey-Joni Mitchell-Bon Iver-Jeff Buckley. Og det funker som bare fy.

Å utnevne Signe Eide til «månedens trafolent» føles egentlig litt flaut. For dette er jo helstøpt mer enn det er lovende. Tro meg: denne damen har et talent som rekker milelangt utenfor denne trafoplattformen.
Lykke til videre, Signe!

Cesilie Holck, 12.09.2016

Månedens TrafoTalent juli 2016

“Creativity is a wild mind and a disciplined eye.” skrev den amerikanske poeten, forfatteren og ikke minst - satirikeren Dorothy Parker (1893-1967).

Månedens TrafoTalent i juli – Gratulerer - Zeanab Rasool demonstrerer dette på en fabelaktig måte i hennes vakre, stemningsfulle foto “Det å stige fra et belyst rom til et annet…”.

Bildet, som hun sier er tatt helt spontant – tar Parker på kornet, Zeanab Rasool har et følsomt blikk for komplekse detaljer som i sin enkelhet uttrykker det sammensatte, strukturer av eksistens og virke, et øyeblikksbilde med mange layers som en blir forført av, rytmer, linjer og retninger som drar deg inn. En urban melankoli som får meg til å tenke på de franske New Wave (La Nouvelle Vague) filmkunstnerne på 1950-60 tallet som også eksperimenterte grådig med mediets billedlige utrykk. https://en.wikipedia.org/wiki/French_New_Wave

Det handler om å se fra en annen vinkel enn den vante, det handler om å ta sjanser, gripe øyeblikket, det handler om å ta bilder fra hofta, fra hjertet, fra sinnet, i sinne, i glede, i undring, på vandring, på Storo. Gratulerer Zeanab med månedens talent – jeg ser frem til å se mer av hva du ser!

Jeg vil også si takk til alle de andre som har lastet opp sine bidrag i juli - det er fantastisk mye interessant som blir presentert – og det er mye vi kan lære av hverandre. Jeg lærte hva den greske betydningen av ordet Apokalypse er - av Zungam som også har lastet opp en leken collage - Plan Z.
Jeg likte den og!

Karl Ingar Røys

Denne måneden er det publisert over hundrede og åtti bidrag på Arena!!!
Veldig mange av arbeidene holder en høy håndverksmessig kvalitet, har tydelig egenart og er rett og slett ganske smarte. I blant masse flotte tekster, god musikk og nydelige bilder, er det for meg ett bidrag som skiller seg ut. Det er et modent og ryddig arbeid, med et morsomt, lekent, naivistisk og skranglete uttrykk. Arbeidet handler egentlig ikke om noe. Det vil si det har ikke et konkret budskap. På en måte er det også litt gammeldags, med et stilspråk fra nitten nittitallet. Tross det eller kanskje på grunn av det, er det dette bidraget som fanger meg mest. Her er rot, kaos og ”feil” blitt en harmonisk symfoni. Rare og rotete flekker, streker, striper, todimensjonale og tredimensjonale former faller sammen i et fantasifullt og hverdags poetisk øyeblikk om en mann og en hund.

Gratulere Levi Holt Bratland du er kåret til Trafotalent i juni 2016, for ditt arbeid “Klappe hund”.

Eivind Lentz

Diktet SK4032 STAVANGER- OSLO av Sebastian N sendte et budskap mellom linjene rett til hjertet mitt. Diktet handler om geografisk avstandsforhold mellom to personer, men jeg tolker det som et samfunnsmessig budskap. Alt det man ikke sier høyt, men som man kanskje tenker, kan få konsekvenser, kan bli et kanskje. Det uttrykker en lengsel og ensomhet, men også glede over å snart få være sammen med den man elsker. Måten Sebastian har lagt opp diktet på synes jeg også er utrolig fint. Mellomrommene gir rom for tolkning på de riktige stedene, i tillegg til at det blir visuelt vakkert. Jeg liker at diktet avsluttes uten noen konklusjon. Man blir nødt til å fullføre tankerekken selv.

Begynnelsen på T. S. Eliots diktsyklus The Waste Land er berømt: «April is the cruellest month». Da er det kanskje mer optimisme å finne hos Bjørnson når han starter diktet Valg med å slå fast at «Jeg velger meg april». April er vel litt sånn, både i poesien og ellers, at man enten elsker den eller ikke er særlig fan. Det er en måned med mange kontraster, litt vinter og litt vår, nesten som en tenåring som ikke helt klarer å bestemme seg for om hun er barn eller voksen. Det kan virke frustrerende på omgivelsene. Men kanskje er det nettopp i slike brytningspunkt det oppstår noe nytt og spennende som man kan la seg inspirere av og bruke til noe kreativt?

Å bla gjennom Arena og lese alle bidragene fra brukerne på Trafo i april kan i det minste tyde på det. Som vanlig har det vært en stor glede å få lov til å bruke litt tid på arbeidene deres, og til slutt kåre en som skal få lov til å smykke seg med tittelen månedens TrafoTalent i april. Det har ikke vært enkelt, folkens, men likevel ganske lett når jeg etter hvert ble bedre kjent med bidragenene til det som har blitt månedens ganske klare vinner.

Trafotalent i april er Svanhild Amdal Telnes, som har skrevet det fine diktet «Aldri så fri». Gratulerer!

Svanhild har, så vidt jeg har kunnet regne meg til, lagt ut elleve tekster på Trafo i løpet av april. Tekstene befinner seg innenfor dikt- og kortprosasjangeren, og viser en forfatter som har kommet langt både når det gjelder tekstforståelse og språkbeherskelse. Diktene er presise og velskrevne, og inneholder ofte flere lag av betydning som avdekkes når man leser det flere ganger. Dette gjør tekstene til spennende lesning – og det gjelder alle jeg har lest. Det er en imponerende jevn kvalitet over bidragene til Svanhild Amdal Telnes. Selv om noen av tekstene nok er mer ferdige enn andre er det aldri bortkastet tid å klikke på dem – det finnes alltid noe der som er verdt tiden det tar å lese: Et bilde eller en formulering man tar med seg videre og tenker over lenge.

Et godt eksempel finner vi altså i «Aldri så fri», der beskrivelsen av et knust vinglass setter i gang mange forskjellige tanker. Hva betyr «raude dråpar av tvang»? Og hva består denne friheten i? Her kan man lese inn flere ulike tolkninger, ettersom diktet spiller på en ambivalens i forhold til rusens virkning. Alkoholen kan på den ene siden oppleves som en kilde til frihet, samtidig som den også kan lede til en tvang man ønsker seg fri fra. Det er nærliggende å lese de røde dråpene som assosiasjoner til blod, noe som bidrar til å øke pulsen i teksten. Når diktet avslutter med strofen «eg sit i senga / ser dråpane døy», er dette derfor en avslutning som er ladet med mye spenning. Likevel ivaretar forfatteren det gåtefulle ved diktet hele veien ut, slik at man får lyst til å lese det igjen. Man aner at det befinner seg nyanser i teksten som krever at man tar seg god tid til å lese den, og at man vil bli belønnet for det hvis man gjør det.

I andre dikt er det sterke bilder som setter seg, som i diktet «Utan tittel», der personene det fortelles om «åt restane av / eit sosialt kadaver». Et dikt som «bursdag m1 (norr. byrsisdagr, beslektet med ballong)» greier å si mye med få ord: dette er effektiv poesi på sitt beste! «Hjarteslag» er også veldig fint, der det sidestiller lyden av hjerteslagene med lyden av svingdøra som slår «stilt mot karmen». På denne måten sier det noe om hva som står på spill i situasjonen, uten at diktet påtvinger leseren mer informasjon enn det som er strengt nødvendig. Slik blir det rikelig med plass til den ettertanken som diktet fremkaller og blir værende i (til tross for at den det fortelles om ikke blir værende…). I det hele tatt er det flere av diktene som tematiserer savn og lengsel. Dette er to svært vanlige motiv i poesien, og derfor spesielt vanskelig å si noe nytt om. Men Svanhild greier det fint, synes jeg, som når hun i diktet «Motstandsdyktig» bruker begrepet motstandsdyktig bakterie på en original og spennende måte. Stilig!

Gratulerer så mye til Svanhild Amdal Telnes! Jeg tipper vi har en poet her som vi kommer til å høre mye mer fra i årene fremover!

Som vanlig må jeg også dele ut honorable mentions til noen av de andre som har imponert meg i løpet av april. Helena Winther har mange tøffe tekster som jeg liker skikkelig godt – sjekk for eksempel ut «Power Craft» eller «underdimensjonert». Dette er språket til noen som vil noe – og som kommer til å lykkes! Ulrik Ravn Jensen har også mye spennende på gang – punktnovellen «Stabil Ustabil» er et godt eksempel, men det er også spennende å se inspirasjon fra haikuformen i en tekst som «[Kronglete ord] *red». Jeg må også legge til at jeg likte veldig godt Caroline Ugelstad Elnæs’ tekst «Denne chatloggen er sponset av Kleenex(TM)» – skriv gjerne mer av dette, Caroline!

Jeg har tidligere kåret et par musikere til trafotalent, og også denne måneden la jeg merke til flere gode låter. Ana Camilla Maldonado Cospin har en elektronisk komposisjon her som gir meg en fin, lett vårstemning. Jeg liker også Imre Elzers «Some of us» og Harald Olsvik sin «dinne bula» . Til slutt må jeg nevne Ragnhild Risnes, som har lagt ut tre låter i et spennende prosjekt der hun henter tema fra myter. Smakfull bruk av elektroniske elementer gir meg gode assosiasjoner til Susanne Sundfør, samtidig som tekstene på dialekt skaper et fint særpreg. Sjekk f.eks. ut låta «Lilith».

Etter å ha lest alle bidragene i Arena i april får jeg lyst til å si som Daria Osipova: «Det er så sjukt mye bra»! Dere har dessuten vært veldig heldige som har hatt Linda Klakken som gjestementor – hun er en god kollega av meg og en av de beste leserne jeg vet om. Ta til dere alt hun har sagt og bruk det som inspirasjon videre, jeg lover dere at hun har peiling, og når hun skryter av noe så er det fordi det er bra! Og våren er en god tid for å la seg inspirere, ikke sant, enten det gjelder dikt, musikk, tegning, fotografi eller noe helt annet. For som Sunniva Tønne sier det veldig fint i dette lille diktet:

Vår

Kjærleiken blomstrar
i syltetøyglas.

Lykke til!
Hilsen Rune

**”In every important way, we are such secrets from each other” **
-Marilynne Robinson

Jeg vil starte månedens begrunnelse med dette sitatet av forfatteren Marilynne Robinson. Etter å ha sett gjennom alle de nyskapende, vakre, overraskende og ærlige bidragene på Arena, er det dette sitatet som fyller meg. At vi alle i grunn er hemmeligheter for hverandre. Men det dere Trafo-medlemmer gjør så fint - på en så modig måte - det er å åpne opp for de hemmelighetene. Slik at de kan strømme fritt og på den måten åpne opp noe i oss alle. Takk for at dere tør å dele dette uttrykket, for at dere deler hemmelighetene.

Vinneren av månedens Trafo-talent er et bilde som ved første øyekast fikk det til å røske i meg. Og det fortsetter å røske, rive og treffe. Det er bildet Hope av Josefine Janson. Svart-hvitt-fotografiet av jenta leppestift og sløyfe i håret treffer meg på et punkt bak brystbeinet. Hun er så sårbar, så blottlagt, men samtidig så sterk. Med de store leppene og leppestiften likner hun en voksen kvinne og det gir et slags ubehag – en forvirring som igjen gir bildet en nerve. Uttrykket i øynene hennes krever, samtidig som det spør. Jeg blir ikke klok på hva hun egentlig prøver å si meg og det gjør at jeg ikke går lei. Det er så vakkert at jeg får gåsehud. Selv da jeg slo av computeren var jentas blikk blitt en del av meg. Da vet jeg jeg har sett godt fotografi! Selv om bildet og tematikken har klare linker til fotografer som Sally Mann og norske Margaret M. de Lange, er det noe helt eget ved dette bildet.
Gratulerer, Josefine!

Det var flere sterke fotografiske portrett-bidrag i mars. Jeg vil trekke fram bildet Ruben av Andrea Haugerud Hovik. Et ekte og usminket portrett av en mann med en historie som ikke blir fortalt, men som likevel ligger der foran oss. Jeg synes det er litt ubehagelig å se på han og det pirrer meg. Et annet bilde som sitter i meg er Ingrid av Ida Helen Gøytli. Her er alle lag skrellet bort og vi står tilbake med noe som er så ærlig og fint at det står seg helt fint uten verken tekst, tittel eller flere bilder.

Så. Nå vil bruke litt tid på å gi anerkjennelse til en kunstner som imponerte meg i alle bidragene sine i mars. Det er Zungam. Med sine sterke og nyskapende collager tok han meg med inn i et eget univers hvor fantasien ble satt fri. WOW, sier jeg bare! Her vil jeg trekke fram verkene Dressmann og Nattdyr. Det er så lekent og jeg finner nye ting i bildene for hver gang jeg ser. Men mest av alt: bildene har en helt spesiell energi over seg. Verkene snakker til beskueren, krever at vi tar stilling til det vi ser. Det liker jeg! Jeg drømmer om å se bildene som store collager på vegg. De fortjener plass og jeg gleder meg til å følge den unge kunstneren videre.

I vårens første måned var det også mye god tekst som ble lagt ut. Jeg er imponert over hvor modige dere er! Noe av det aller beste jeg har lest av lyrikk den siste tiden, er Søndag av Helena Winther. Jeg ble helt stille etterpå. Ordene dirrer jo! Teksten hopper nesten ut av skjermen. Samtidig er det et lag humor, noe som er godt gjort. Men mest av alt: Det er så dønn ekte. Winther skriver for seg selv, ikke for andre. Og det merkes.

Ekte. Det er et vanskelig ord, fordi det ikke finnes noe svar til hva som oppleves som ekte. Likevel tør jeg påstå at det er dette ordet som kjennetegner alle bidragene som traff meg i magen i mars. Bidragene som ikke er et forsøk på å likne noe man tror noen vil se. Det er som om jeg kan se at uttrykket vokser fram fra et sted dypt der inne. Hvor hemmeligheter finnes.

Rebecca Shirin Jafari

Vinneren i februar måned 2016 er Andreas Rukan for «Mennesker i tåken»
Makan til særegent uttrykk skal du lete lenge etter. Det starter ut med et knalltøft saxofonriff som blir backet opp med fuzz-gitar og supertight komp fra trommer og bass. De går så over i vers, og der kommer det enda en positiv overraskelse. Det blir sunget på Norsk. Veldig bra!!!!!!!

Andreas spiller ikke bare bass.
Han synger også og står bak både tekst og melodi!!!!!!
Arrangementet er kjempetøft. Musikerne i bandet er ekstremt dyktige.
Jeg leser i kommentarfeltet at det hele er innspilt i et klasserom på en folkehøyskole. Perfekt!
Dette er muligens en gjeng unge mennesker som har møtt hverandre på folkehøyskole og satt sammen et vanvittig bra band. Jeg blir nostalgisk og tenker tilbake på Voss folkehøgskule året 1992 som var starten på min musikkarriere. Den ga meg Hovedfag/Diplom i musikk og fantastiske opplevelser i over 50 land over hele verden.

Blandingen mellom det tøffe arrangementet, saxofonriffene, det velspillende bandet og den Norske teksten gir et utrolig særegent uttrykk som går rett hjem hos meg.

Andreas! Jeg garanterer deg en supermusikalsk fremtid! Hold på bandet!

Arild Nyborg

Stella East har valgt Sanna Kalleberg med verket Mother Earth som årets første Trafotalent i 2016:

Blant de mange flotte verk som vart publisert i Trafoarenaen i januar, er det flere som skiller seg ut:

Thea Glads minimalistiske bilde, workspace, et bord og en stol, verktøy og pynt, forteller om gleden en slik intim arbeidsplass kan gi. I sin enkelthet, workspace lokker til seg tilskueren, - slik som en benk i en vakkert hage, som en ferskt laget kopp te/kaffe ved et kjøkkenbord, eller som en god bok i en sofakrok.

Celestes delikat bilde Tenkeren, befinner seg et sted mellom en naturalistisk og en stilisert utforming. Utførelsen er nøktern, mens kvalitetene fra vannfargene og papiret er beholdt.

Videre ble jeg helt betatt av disse fire diktene: Sebastian Ns: 00:09, Vera Lundes: Samkvem, Svanhild Amdal Telnes sitt: Oppvask, og Harald Olsviks: bunnslam. Gjennom bruk av metaforer, rytmer, og subtile overraskelser blir leseren ledet inn og ut av ulike refleksjoner og relasjoner.

Hvorfor skiller noen verk seg ut og snakker til akkurat meg? Ofte, men ikke alltid, er ambivalensen den egenskapen som får meg til å stoppe opp og tenke, og som skaper en dialog i meg som tilskuer. Av og til, synes jeg, er ambivalensen kjernen til poesi i bilder, dikt, eller andre verk.

For eksempel: Sara Elines nydelig foto, Dag 1, a5, tar oss med til en skog der trærne speiler seg på vannflaten, eller er det en bunnløs brønn, eller kanskje det er ikke vann i det heletatt, - kanskje det er selve himmelen?

Ordene i Becky Aberras verk, fullmoon, forteller at hun ser på månen og lengter. - Men hvilken måne i bildet ser hun på? Og hvilken måne lengter hun etter? Er den ene månen et speilbilde av den andre, - eller bare en skygge?

Verket som jeg har valgt til Månedens Trafo-talent for januar 2016, og som jeg synes er knall bra, er ingen andre enn Sanne Kallebergs sterke og dristige, Mother Earth. Gjennom komposisjon, ambivalens, personifikasjon, og assosiasjoner forteller Sanne Kalleberg om forurensning og Moder jord.

Bildet Mother Earth viser ansiktet av en ung kvinne som ser på tilskueren. Ansiktet er malt som jordkloden. Hun har klarplast på hodet og ubestemte hvite klær. Væske kommer ut av munnen hennes og søler klærne. Bakgrunnen er uklar som et ”ut av fokus” vinterlandskap, eller som et landskap sett gjennom frostet glass.

En komposisjon er grammatikken som organiserer informasjonen på en slik måte at budskapet blir oppfattet. I Mother Earth er komposisjonen strukturert slik at hodet til kvinnen er sentrert midt på bildet, og sammensatt av mørke og mettede farger. De grønne formene på ansiktet, er bildets varmeste farge, - varm som skog og gress. Rundt ansiktet er ulike lyse toner av kalde blå farger, - kald som døden eller vinteren. Ansiktet blir dermed uten tvil fremhevet som bildets midtpunkt, og gir assosiasjoner til en planet som svever fritt i verdensrommet.

Til tross for at ansiktet ser ut som en klode, er det ingen gjenkjennelige kontinenter. Er det allikevel vår klode? Eller kanskje jordkloden i fremtiden?

Er de skorpete klumpene i de grønne formene fjell på kontinentene, eller sår i kvinnens hud, - eller kanskje sår på kloden?
Er hennes klær en toga, eller sengetøy fra sykehuset, - og dermed; er hun en gudinne eller en sykehuspasient?

Vi blir grepet av hennes kontrastfulle og midnattsblå øyner som er sentrert midt på bildet og kloden. Hun ser opp mot oss med et blikk som dømmer oss, og ikke motsatt, - som et barn som trosser sine omsorgspersoner som har sviktet henne, - de som burde tatt bedre vare på henne.

Er spyttet eller spyet som siver ut av munnen et tegn på sykdommen hennes? - eller spytter hun på oss? - vi som har forurenset kloden og dermed gjort henne syk?

Takk Sanne Kalleberg at du delte dette imponerende verket med oss, at du har gitt kloden et ansikt og en stemme, slik at vi også kan ”se” at “Sooner or later, we will have to recognise that the Earth has rights, too . . .”
Stella East

Følg denne lenken til Stellas nettside med engelsk oversettelse av teksten.